top of page

Tør vi reflektere kritisk - også om pride?

Oppdatert: 5. okt. 2023

Før handlet Pride, slik jeg forsto det, om lesbiske, homofile og bifiles rettigheter. Kinks var nok også innlemmet, men for meg fremsto det så marginalt at jeg ikke ga det så mye oppmerksomhet. Nå er skeiv teori også innlemmet i Pride. Regnbue-flagget blir heist på alle skoler i hele kommuner i en måned av gangen. Jeg er for mangfold og det å ivareta minoriteter. Er det likevel greit å stille noen kritiske spørsmål uten å bli kansellert, tilskrevet tvilsomme motiver eller bli beskyldt for stigmatisering?


Jeg tar sjansen. I boka Aleris for Naturfag 3. trinn står det for eksempel "i dette kapittelet skal du lære hvordan det er å føle seg som gutt eller jente, eller ingen av delene, eller begge deler." Er naturfag det riktige faget for slike spørsmål? Er informasjonen alderstilpasset?


I begynnelsen av september stilte jeg noen kritiske spørsmål, blant annet i Subjekt. Det gjorde jeg med en viss frykt, da jeg var usikker på hvor stort ytringsrommet er. Jeg var oppriktig redd for å bli kansellert. Fortsatt føler jeg, at jeg ved å stille noen få kritiske spørsmål, kan bli kansellert, eller bli beskyldt for å pirke borti folks dype sår. Jeg ønsker ikke noen noe vondt, heller ikke å stigmatisere utsatte minoriteter. Samtidig har jeg hatt en følelse av at jeg, ved å ikke si noe, kan være med på å gi mitt bifall til noe som ikke nødvendigvis er bra for utsatte grupper. Jeg tenker da spesielt på at jenter på autismespekteret er overrepresentert i forhold til kjønnsdysfori. Som far til en 14-årig jente, har jeg også lurt på hva som ligger i normkritikk (punkt 1.2), og om det nødvendigvis er bra på samfunnsnivå. Overdriver jeg? Godt mulig. Det er ikke helt tydelig for meg hva som foregår, hva som er "innenfor" og "utenfor" å mene. Da særlig i forhold til tradisjonelle verdier. Kan vi ta vare på tradisjonelle verdier og samtidig inkludere minoriteter? Hva innebærer normkritikk? Skal det kun oppfattes som noe positivt? Selv om jeg tidligere var en "hiphop-bohem", begynner jeg nå å tenke at mange normer faktisk har noe for seg. Kan vi i det hele tatt snakke om slike anliggender? Jeg har et behov for det.


Kritisk refleksjon og ytringsrom

De fleste har fått med seg Alexander-saken. I midten av september så vi at kvinnenettverket måtte flytte et arrangement hvor Alexander og svenske Emelie Köhler skulle fortelle om at de angret seg etter kjønnsbekreftende behandling. Årsaken til at det ble flyttet, var at Oslo kulturhus mente at samtalen ikke var balansert nok, og krevde derfor at samtalen også skulle inkludere en person som var fornøyd med kjønnskorrigerende behandling. Det gikk ikke kvinnenettverket med på, og flyttet derfor arrangementet.

Tidligere i september debatterte jeg friskt med Kristin Fredwall, nestleder i Fri Agder. Blant annet hevdet jeg at skolefolk bør følge et føre-var-prinsipp, og sikte på å gjøre mer godt enn skade slik legene gjør. Jeg tenkte blant annet på om det å eksponere små barn for skeiv teori tidlig, at å la dem selv velge kjønn kanskje ikke er så lurt. Kristin Fredwall mente det var unødvendig å følge et føre-var-prinsipp i denne sammenhengen, og mente også hun kunne tilbakevise dette. Jeg kjøpte ikke argumentasjonen hennes, noe jeg tydeliggjorde i kronikken "Dogmatisk og ureflektert fra Fri". Folk kan gjerne være dogmatiske, så lenge det ikke går utover noen. Når sentrale personer som Kristin Fredwall (nestleder av Foreningen Fri Agder) viser manglende evne til kritisk refleksjon, spør jeg meg om dette er foreningen vi skal la kurse lærere og barnehageansatte. Kanskje hennes meninger er på siden av det organisasjonen står for?


Det er også merkelig at det er total mangel på refleksjon rundt å endre kjønn, da det involverer irreversible endringer hos barn. Svenske Emelie Köhler som deltok sammen med norsk Alexander, satte fingeren på tidsånden da hun dagen etter arrangementet, uttalte dette til VG: «Jeg synes det er vanskelig å forstå det på annen måte enn at det blir sett på som noe farlig at vi skal komme og fortelle om hvordan transisjon har vært for oss». Hvilken skjult agenda skulle hun ha? Hun har tidligere begynt på en kjønnsskifteprosesss, men deretter avbrutt den. Det blir gjerne kalt de-transisjon. Hun drifter også nettstedet detransinfo.se hvor hun lenger til utrolig mange videoer av folk som har begynt på en kjønnsskifteprosess, for deretter angre seg, og gå tilbake til sitt biologiske kjønn. Dette blir omtalt grundig i en kommentar av Magnus Vanebo i Subjekt.


Ideologisk slagside i opplæring av lærere og lærerstudenter?

For meg er det rart at en aktivistorganisasjon (Foreningen Fri) har en egen fagavdeling (Rosa kompetanse). Er det et reellt skille? Rosa kompetanse kurser lærere og lærerstudenter i mangfold. Jeg tviler ikke på at de har kompetanse, inkludert erfaringsbasert. Kan vi virkelig anta at kursmateriellet deres ikke har ideologisk slagside? Dette er helt uproblematisk, skal vi tro Kristin Fredwall fra Foreningen Fri. Den manglende kritiske refleksjonsevnen er påtagelig.


Samtidig går Transkriget på SVT hvor flere personer forteller at de angrer på kjønnsskifte. Ukom stiller spørsmålstegn ved pasientsikkerheten for personer med kjønnsinkongruens. I Tidsskriftet for den norske legeforeningen skriver Kirsti Malterud at Brukermedvirkning kan ikke overstyre faglig forsvarlig behandling”, og konkluderer med at vi bør styrke ikke-medikamentell behandling fremover. I oppsummeringsartikkelen fortelles det også at behandlingsklinikker bør sentraliseres, slik at det er høy kompetanse på behandlingsstedet og blir likere behandling rundt i landet.


Podkastvertene i “Gender: A wider lens” intervjuer Jamie Reed. Hun var en del av det skeive miljøet i USA selv, godt utdannet, og begynte etter hvert å jobbe på en klinikk som skulle hjelpe barn og unge med kjønnsdysfori. Etter hvert oppdaget hun at at arbeidet var ideologisk drevet, og stilte spørsmålstegn ved etikken. Alle som kom inn ble godkjent for behandling. Kriteriene passet uansett hvem som kom. Store psykiske problemer? Null stress. Selv som aktivist syntes hun det gikk over stokk og stein. "I andre avdelinger som vurderer operasjoner finnes det alltid pasienter som ikke matcher kritieriene", sier hun i podkasten. Hun kunne ikke leve med det som foregikk, og endte opp med å bli en varsler. Derfor har hun også med seg en advokat i overnevnte podkast.


Dette synes å være milevis unna det som foregår i norsk kontekst, men er det egentlig det? Da Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) leverte en rapport som foreslo strengere regler for å ivareta pasientsikkerheten for barn og unge med kjønnsdysfori, ble direktøren i Helsedirektoratet innkalt til et hastemøte av Foreningen Fri. De synes å være uenige i en grundig utarbeidet rapport, og ønsker ikke å ta rapporten til etterretning. Derfor har de klaget på den, selv om det ikke mulig. Likevel har Ukom svart på klagen. Bufdir har bedt Nordlandsforskning å lage en rapport. Nå viser det seg at transaktivisten Luca Espseth har gjennomført 8 av 24 intervjuer rapporten er basert på. Han har tidligere gitt tydelig uttrykk for at han ikke liker Riksen, samt andre kontroversielle saker, på Twitter. At han er en kjent transaktivist har gjort at flere har sådd tvil om kvaliteten til rapporten, blant annet Harry Benjamin ressurssenter, Den Nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag, samt Rikshospitalet. Bufdir ser derimot ut til å tenke at rapporten er brukbar.


Det er mange ulike dilemmaer jeg kunne tatt opp. For eksempel hevder en svensk lege i nevnte Transkriget at 98 % av ungdommene som begynner på pubertetsblokkere ikke slutter. Det er dermed ikke en “pauseknapp” i praksis. Har du først begynt å skli, sitter du fort nede i sklia, kan man si. Annen forskning stiller også spørsmålstegn ved hva som skjer med den kognitive utviklingen, når en ungdom settes på pubertetsblokkere. Blir den forsinket? Hvordan blir det i så fall å ta store valg? Det er mye vi ikke vet.


Utvalget mitt av kilder er ikke nødvendigvis så balansert, så utfordre gjerne disse videre i debatten, hvis noen ønsker å fortsette en kritisk samtale. Det finnes mye forskning som sier det motsatte. Noen som har gjennomført kjønnskorrigerende behandling, rapporterer om økning i livskvalitet, og vi hører også om redusert selvmordsfare. Samtidig viser tall fra den svenske helsedatabasen at biologiske kvinner som hadde levd som transmenn i flere år hadde 40 ganger høyere selvmordsrate enn jevnaldrende kvinner. Dette regnes som solide data da det kommer fra et register som sporer all medisink informasjon fra Sveriges 14 millioner borgere fra fødsel til død (kapittel 11 i Grossman - vi må anta at statistikken stemmer selv om omdiskuterte Jordan Peterson har skrevet forordet til boken). Flere land går også vekk fra kjønnsbekreftende behandling, inkludert Sverige.


Jeg er åpen for å revurdere mine oppfatninger om det kommer gode argumenter og solid forskning på banen. Dessverre møter jeg ofte avsporinger, eller sterke negative følelser. Forrige runde fikk jeg for eksempel høre at det der er typisk retorikk for rektorer på kristne friskoler. Vedkommende hadde tydeligvis ikke fått med seg at skolen jeg jobber på er godkjent ut fra et livsynshumanistisk grunnlag.


Ettersom dette ikke angår bare voksne mennesker med samtykkekompetanse, men også barn og unge, mener jeg vi må åpne opp for kritisk refleksjon. Når man gjør det, er det fort gjort å trå feil. Jeg mener likevel det er viktig å gjøre et forsøk, og tar sjansen i dag. Derfor snakker jeg med filosof og musiker Pål Henrik Hagen i dagens episode. Vi reflekterer rundt hva det betyr at Pride har kommet inn i skolen. Dette er en oppfølger av forrige ukes episode.






233 visninger1 kommentar

Siste innlegg

Se alle

1 Comment


Veldig bra at noen tør å stille de kritiske spørsmålene!

Like
bottom of page