Er skolesystemet godt nok rigga for mestring når kun 78,1 % fullfører innen normert tid? Er definisjonene våre på fullføring for strenge? Og kan vi ende opp med å lage et skolebasert løp som gir høy fullføring, men som gir en utdanning verken samfunnet eller høgskoler trenger?
Kroatia har den høyeste fullføringen i Europa i følge EUs definisjon på fullføring som er litt romsligere enn vår. Spania, Malta og Romania har mange elever som har avbrudd. Norge ligger midt på treet i forhold til gjennomføring. Tallene er hentet herfra.
Hvor bredt favner dagens skolesystem?
Jeg er oppvokst i en familie på fem, og er yngst av tre brødre. Den eldste broren min ble sivilingeniør på NTNU i Trondheim, den mellomste broren min har dawnssyndrom og jobber i verna bedrift med å lage krabbesnører. Selv hadde jeg ikke så store ambisjoner som skoleelev, min plan var egentlig å bli rap-stjerne. Hvordan jeg endte som rektor istedenfor er en annen historie.
Thomas, broren min med dawns, vil jeg påstå opplevde mestring i skolesystemet. Han lærte det han kunne, som å skrive navnet sitt og lese enkle tekster. I tillegg ble han skikkelig god til å svømme. Jeg tror det betydde svært mye for han å oppleve mestring. Til dags dato er han den eneste i familien som kan crawle, og han svømmer fortsatt fra resten. Det er en enkelts lærers fortjeneste.
Den eldste broren min gjorde det han skulle, og mestret skolesystemet bra. Han tok spesiell studiekompetanse og fikk gode karakterer.
Rundt 35 grunnskolepoeng ligger et stort potensiale
Midt mellom de to brødrene mine er det et vidt spenn av elever med svært ulike læreforutsetninger. De som faller ut av skolesystemet er ofte elever som mangler ett eller flere fag, elever som ikke får læreplass eller elever som kunne blitt tilbudt lærekandidatordninga. (Jeg går grundigere til verks i dette innlegget.)
Det kan være en fare at de overnevnte gruppene lærer mye utilsiktet av den skjulte læreplanen. For eksempel at de ikke er noe flinke, ikke passer inn eller at de er mindre smarte enn resten.
Dersom skolen skal være for alle, og vi skal få elever til å føle seg inkludert, tror jeg det er viktig at vi tar disse grepene:
At vi prioriterer lærekandidatordninga når dette behandles politisk. (Markussen, Grøgaard og Hjetland sin forskning har vist at den fungerer svært godt i Østfold. Les gjerne en suksesshistorie med henvisning til annen forskning her.)
At elever får mer fleksible løsninger, mer skreddersøm i utdanningsløpet. Særlig gjelder det elever som mangler ett eller to fag.
At man senker sluttkravene noe. For eksempel at man kan få et fagbrev som helsefagarbeider selv om man mangler engelsk, men at det er markert på fagbrevet. På YF kan nok kravene være unaturlig høye.
Alle betyr alle
Michael Fullan har noen punkter han lister opp som er viktige når man tenker skolesystemisk. Ett av dem er "Alle betyr alle". Det er herlig. Jeg tror vi må ha et fokus på elevene med rundt 35 grunnskolepoeng for å øke fullføringen. At det er der det største potensialet ligger.
