Ulik praksis i ulike fylker gjør at det kan virke som ren loddtrekning om elever gjennomfører videregående opplæring eller ikke.
Dette er en historie og Martin og søsteren Mia. Foreldrene deres ble skilt rett etter at dette bildet ble tatt. Martin ble boende hos faren i Østfold, mens Mia ble med moren til Oslo. De hadde nedsatte læreforutsetninger begge to. Enten på grunn av arv eller miljø. Eller kanskje det var en kombinasjon, det er ikke godt å si.
Etter svært mange nederlag i barneskolen, lærte de begge at de ikke var spesielt flinke til å gå på skole. Nederlagene fortsatte i ungdomsskolen. De fikk diagnoser og spesialundervisning. Både Mia og Martin ble veiledet inn på yrkesfag.
Begge strøk i matte og fikk svake resultater ellers i VG1. Her skillers veiene deres. Martin som bodde i Østfold fikk tilbud om å være lærekandidat, og fikk også tilbud om spesialundervisning som lærekandidat. Det vil si at han, istedenfor å sikte mot fagbrev, kunne gå for en forenklet, skreddersydd versjon. Han kunne da fullføre videregående opplæring, og oppleve mestring underveis i løpet. Ved å gå for et løp som lærekandidat vil han ikke oppnå kunne yrkeskompetanse, men grunnkompetanse. Mer konkret kan man si at han ikke vil ikke kunne bli kokk, men kokkeassistent. Martin velger å være lærekandidat, opplever mestring og har det bra.
Mia på sin side, går i Oslo. Der er det fritt skolevalg, og med et svært lavt snitt kom hun inn på en skole og i en klasse hvor karaktersnittet er rundt 2,6. Alle elevene har store hull i opplæringen, og lærerne er stort sett overarbeidede eller sykemeldte. Mia får ikke tilbud om spesialundervisning, og heller ikke tilbud om å benytte lærekandidatordningen. Selv om ordningen har eksistert i over 20 år, blir den nesten ikke brukt i Oslo.
Mia opplever så mange nederlag at hun får somatiske lidelser. Etter hvert slutter hun på skolen, og ender opp med å heve dagpenger. Det hun har lært på skolen er at hun ikke er flink til noe. Hun har dårlig selvfølelse og liten tro på seg selv. Hun blir vant til å få dagpenger. Etter hvert blir hun avhengig av tilstanden. Systemet har sviktet henne.
Avsluttende kommentar: Dersom flere fylker tar i bruk lærekandidatordningen, vil gjennomføringen i videregående opplæring øke betraktelig, slik som i eksempelet med Martin. Flere ungdommer vil komme ut i arbeidslivet. I følge SSBs fremskrivninger finnes det jobber for dem. Bruken av lærekandidatordningene i fylkene fremgår av figuren under. Den viser andelen lærekandidater beregnet av summen av lærlinger og lærekandidater i skoleåret 2017-18. Figuren er hentet fra rapporten «Jeg vet ikke hva alternativet skulle vært», en rapport om lærekandidatordningen av NIFU-forskerne Eifred Markussen, Jens B. Grøgaard og Hanne N. Hjetland. Figuren linker til rapporten, og figuren er på side 82 i rapporten.
Eksemplet i historien er mitt. Fremstillingen av lærekandidatordningen og bruken av den bygger på forskningen til NIFU-forsker Eifred Markussen og kolleger. De har gjennom en rekke prosjekter studert lærekandidatordningen og bruken av den gjennom to tiår. Se bl.a. rapporten omtalt i tilknytning til figuren over, samt kapittel 9 i rapporten «… respekten for forskjelligheten …». En studie av spesialundervisning i videregående opplæring i Norge skoleåret 2018 – 2019 av Eifred Markussen, Tone C. Carlsten, Jens B. Grøgaard og Jørgen Smedsrud. Se også kronikk i Klassekampen 7.juni 2018 «Jeg skal bli kokkeassistent» av Markussen, Grøgaard og Hjetland. Se videre artikkelen «14 år etter avsluttet ungdomsskole – slik gikk det», i Bedre Skole nr. 4, 2020 av Eifred Markussen og Stephan Daus, samt artikkelen «Gjennom tre år i videregående i Østfold» av Eifred Markussen og Jens B. Grøgaard i Skolelederen nr. 8 2020, samt rapportene disse artiklene bygger på.
Under kan du også lytte til podcastepisoden med Eifred Markussen og meg, der mye av forskningen til Markussen og kollegaer blir gjennomgått.