Hvordan kan Estland knuse Norge på PISA – med mindre ressurser?

Estland har de siste årene etablert seg som Europas PISA-mester. De ligger på 7. plass i verden, når man slår sammen resultatene, og slår storebroren Finland ned i støvlene resultatmessig. Landet, som frem til 1991 var en del av Sovjetunionen, leverer i dag resultater i verdensklasse – med lavere lærerlønn, større klasser, færre ressurser, kortere skoleår og ett år mindre skolegang enn elevene Norge. På papiret burde vi ligge langt foran, fordi vår skole er bedre finansiert, og elevene får flere timer. I virkeligheten er det motsatt. Estland knuser oss – og alle andre i Europa. Hvordan er det mulig?

Et besøk på Tallinn Realkool – Estlands mest prestisjetunge skole – gir noen svar. Her møter vi lærere og elever med høye, faglige ambisjoner, tydelige verdier og et system som er bygget for å løfte hele nasjonen. Med utgangspunkt i syv faktor-modellen for kvalitet i skolen, kan vi sammenligne Estlands og Norges skolemodeller – og undersøke hva vi i Norge kan lære.

For i Norge gjør vi mye riktig – særlig på trivsel, inkludering og elevrettigheter. Norske lærere trives, og er også helt rå på relasjoner. Men én ting kan vi bli bedre på: Å utfordre elevene mer faglig. Pisa-undersøkelsene viser et tydelig bilde. Norge havner bak nesten alle land vi liker å sammenligne oss med: Danmark, Finland, Tyskland, Nederland, Irland, Storbritannia, Frankrike, USA, Kanada og Sveits – alle scorer høyere enn oss. Til og med Sverige, som har satt skolen på børs, har bedre resultater.

Bør vi ta dette alvorlig? Er det et varsko? Eller er ikke PISA en god indikator på kvalitet? Hvis det er en god indikator; Hvorfor i all verden scorer vi ikke bedre?!?

I Norge koster en skoleplass på ungdomsskolen i snitt rundt 161 000 kroner per elev i året justert for levekostnader. I Estland koster en tilsvarende plass rundt 112 000 kroner justert for levekostnader. Estland oppnår altså vesentlig bedre resultater enn Norge – til en mye lavere sum. Riktignok må forskjeller i som at lønnsnivå og driftsutgifter er lavere i Estland enn i Norge tas med i betrakningen. Likevel er det oppsiktsvekkende at Estland oppnår klart bedre resultater til langt lavere kostnad. Alt tatt i betraktning fremstår Estland som det mest kostnadseffektive alternativet. Hva gjør de annerledes?

I dagens episode besøker vi som sagt landet som topper PISA. Tallinn Secondary School of Science, selve skolen vi besøker, topper igjen PISA-resultatene i Estland. Med andre ord er dette sannsynligvis en av Europas høyest-presterende skoler. Hva kan vi lære av ulikhetene?

Syv faktorer som forklarer forskjellen

Faktor	Norge	Estland
Kontekst	Rik stat med store naturressurser som olje, vannkraft og fisk. Godt utbygd velferdsstat med høyt utdanningsnivå og levestandard. Utdanning verdsettes, men oppfattes ikke alltid som den primære veien til sosial mobilitet. Befolkningen er mangfoldig, samtidig som det finnes en sterk nasjonal identitetsfølelse.	Har begrensede naturressurser og har satset tungt på kunnskapsbasert utvikling. Utdanning sees som et nasjonalt nøkkelprosjekt. Landet har fostret teknologiske suksesshistorier som Skype og Bolt. Omtrent 25 % av befolkningen identifiserer seg som russisktalende, ellers preges landet av en relativt enspråklig og enhetlig kultur.
Input	Skolen er åpen og inkluderende. Elever med ulik bakgrunn går i samme klasse, noe kunnskapsministeren ser på som en av de fremste kvalitetsindikatorene ved norsk skole. Trivsel og tilpasset opplæring vektlegges.	I Estland preges skolen av høye ambisjoner og tydelige krav. Opptaksprøver er vanlig, og både innsats og høye forventninger preger skolekulturen.
Ressurser	Høy lærerlønn og sannsynligvis verdens høyeste lærerdekning. Mange støttefunksjoner. Tung og dyr toppstyring.	Lav lønn sammenlignet med Norge, store klasser, lite støtte. Sterk faglig kultur og indre motivasjon.
Ledelse	Lokal frihet, men kan være manglende faglig ledelse, eller at man først og fremst lener seg på forlagenes forslag. Stor spedning i hva elevene lærer fra ulike skoler, og internt på skoler.	Skolene utvikler egne læreplaner. På større skoler er det tradisjon for sterke fagmiljøer og tydelige mål.
Strukturer	Oppdelt system (1–7, 8–10, vg1–vg3 /læretid). Mange overganger. Læreplaner med åpne kompetansemål. Tidenes tillitserklæring til lærere som skal fortolke læreplaner. Høy metodefrihet på både hva og hvordan.	Sammenhengende 1–12-løp. Dyp faglig spesialisering og kontinuitet. Læreplaner med detaljerte og spesifikke kompetansemål. Lokale læreplaner på skolene med kunnskapsmål. Høy metodefrihet på hvordan, men ikke hva.
Prosesser	Stor metodefrihet, lite accountability.	Frihet gjennom faglig trygghet. Fokus på mestring, dybdelæring og struktur.
Resultater	Middels PISA-resultater. Høy trivsel, høy fullføring, lavere faglig press, synkende motivasjon, angivelig en økning i utfordrende atferd.	Topp resultater på PISA. Høy innsats, høy mestring, høy motivasjon.

Dette er et blogginnlegg, og derfor forenkler vi store og komplekse systemer – men nettopp i forenklingen kan vi få øye på noen viktige enkeltfaktorer. De vil nå bli videre utdypet.

1. Kontekst: Når kunnskap blir nasjonens viktigste ressurs

I Norge tar vi noen ganger utdanning og skolesystemet for gitt, og lener oss tilbake fordi vi vet at i ytterste konsekvens blir man alltid reddet inn av den sterke velferdsstaten. I Estland derimot, finnes det ingen olje eller store naturressurser – kunnskap er selve råvaren. Som den estiske læreren Martin Saar sier dagens podkast, Estland har ikke særlig mye naturressurser. Den fremste naturressursen de har, er menneskene, og spesifikt det som sitter mellom øra.

At Estland må utnytte de menneskelige ressursene sine, og "det som sitter mellom øra", preger kulturen og utdanningssystemet. Utdanning er ikke bare et personlig anliggende – det er et nasjonalt prosjekt. Når både elever, lærere og foreldre er enige om at arbeid gir resultater, skapes det en kollektiv vilje til innsats. Som Finlands lillebror, er de stolte av å ha utviklet "sitt Nokia", nemlig Skype, og i nyere tid, Übers fremste konkurrent Bolt (taxileverandør/sparkesykkel/matleverandør). Det er imponerende for et land på 1,3 millioner, og et utdanningssystem på størrelse med Oslo/Akershus og Østfold.

Reformpedagogiske ideer og faglig senkning av kravene henger ikke nødvendigvis sammen, men i Norge har det nok blitt mindre vekt på faglig trykk, og mer vekt på sosialisering og subjektivisering ("å bli gangs menneske"). En interessant observasjon fra besøket i Estland, var at skole hadde høy prioritet allerede under Sovjetunionen-tiden. Landet levde i praksis bak et pedagogisk jernteppe, og gikk dermed glipp av mange reformpedagogiske strømninger. I en tid der mange land har tonet ned fag og økt fokus på følelser, trivsel og prosess, har Estland valgt å holde fast ved selve kjernen når de har revidert læreplanene: at skolen først og fremst skal lære barn noe.

2. Input: Motiverte elever og kultur for læring

Mens Norge legger vekt på tilpasset opplæring, inkludering og trivsel, har Estland et mer selektivt system. I Estland finnes det en rekke offentlige skoler som har inntaksprøver. I praksis er det fem eliteskoler i Tallinn. Det ligger prestisje i både å gå på- men også å i det hele tatt komme inn på disse skolene.

Tallinn Realkool er kanskje den vanskeligste skolen å komme inn på. Det gjør at de velger de elevene med de beste akademiske ferdighetene, som er motiverte og ambisiøse. Dette skaper en homogen gruppe som kan nå langt faglig. Det kan forklare noe av suksessen til skolen. Riktignok finnes det skoler som gjør akkurat det samme, men som ikke presterer like godt, selv om elevgrunnlaget er der.

Noe flere elever trekker frem, er at det er kollektiv oppfatning og mestringstro knyttet til disse skolene. Eldre elever har vunnet konkurranser og olympiader i realfag og annet, og det skaper en rollemodell-faktor som inspirerer yngre elever. I Norge har vi også flinke elever – men vi har i mindre grad et system som aktivt bygger opp under ambisjoner og faglige ferdigheter. Det er egentlig ikke lov til å være flink. Når norske elever vinner konkurranser, må man gjerne forte seg å hylle prestasjonen. Det fremstår gjerne som et unntak – ikke som et produkt av en sterk kultur og en skole som virker.

3. Ressurser: Mindre penger – høyere kvalitet?

Estland bruker rundt 5,2 % av sitt BNP på utdanning fra 2015-2021, mens Norge bruker i snitt 7,7 % av sitt BNP på utdanning i samme periode, noe som plasserer Norge landet blant de som bruker mest på utdanning i hele OECD. Estland har tilsvarende en tjuende-del av Norges utdanningsbudsjett. Likevel får de mer ut av de midlene de har, og serverer elevene varm lunsj hver dag. Lærere i Estland har lavere lønn enn sine norske kollegaer (justert for kjøpekraft), men likevel klasser på opptil 38 elever. På Tallinn Realkool har en enkelt lærer klasser på 32-38 elever. Det var riktignok noe høyere enn gjennomsnittet. Likevel opplever elevene trygghet, støtte og faglig dyktighet.

En lærer vi snakket med, forklarte at han prioriterte tiden sin svært strategisk. Fremfor å bruke mye tid på vurderingsarbeid på kveldstid, vektla han heller høy kvalitet på instruksjon i klassen, og å planlegge for at alle elever skulle oppleve mestring og progresjon i løpet av en time.

Norske lærere jobber i snitt 43,25 timer per uke, mens estiske lærere ifølge offisielle tall skal jobbe 35 timer. En av lærerne som deltar i podkasten, forteller imidlertid at mange i Estland jobber mellom 50 og 60 timer i uken for å oppnå det nivået de selv ønsker. Han påpeker at PISA-resultatene vil synke straks lærerne reduserer innsatsen til det faktiske årstimetallet.

4. Ledelse: Frihet forankret i faglighet

I Norge snakker vi mye om “autonomi”. Det kan likeledes bety at det er fravær av retning, ansvarsfraskrivelse, "tillitserklæring", eller lignende. Kommunale skoleeiere mangler ofte kompetanse til å lede faglig utvikling, og skoler får lite støtte i læreplanarbeid. Hvor mange rektorer som presterer lavt blir utfordret på dette?

I Estland er skolene autonome – men det er faglig autonomi. Skoleledere og fagseksjoner utvikler lokale læreplaner basert på nasjonale mål. Det krever kompetanse, men gir også rom for tilpasning og eierskap.

5. Strukturer: Et helhetlig skoleløp

Norges skolesystem er preget av oppdeling: barneskole, ungdomsskole, videregående. Hver overgang medfører nye miljøer, nye lærere – og ofte tap av progresjon og sammenheng.

I Estland, hvor barn begynner på skolen ett år senere, har mange skoler et sammenhengende løp fra 1.–12. klasse. Det gir mulighet for langsiktig relasjonsbygging og faglig utvikling. Elevene får et fellesskap som varer, og lærerne kan jobbe langsiktig og med sammenheng.

I tillegg er lærerrollen annerledes: Lærere underviser ofte bare i sitt fag, og har faglig fordypning. Det gir sannsynligvis en annen kvalitet enn når én lærer underviser i mange ulike fag.

6. Prosesser: Strukturert frihet og mestringsfølelse

I Norge har vi et sterkt prinsipp om metodefrihet. Dette gir lærere stor autonomi til å velge hvordan de underviser, og bygger på en tillit til profesjonens dømmekraft. Samtidig er det mange lærere som etterlyser mer støtte i form av tid, faglig veiledning og systemer som hjelper dem å navigere i en kompleks skolehverdag. Når hver enkelt lærer selv må videreutvikle mål, finne passende undervisningsformer og utforme vurderingsopplegg, kan det oppleves både krevende og fragmentert – spesielt i skoler med lav kollektiv kapasitet.

Elevmedvirkning er et annet viktig prinsipp i norsk skole, men forstås ofte snevert som at elevene selv skal få velge temaer, arbeidsformer eller vurderingsmåter. Dette kan være både motiverende og utviklende, men når det gjøres uten tydelige rammer eller faglig retning, risikerer man å svekke selve læringsutbyttet.

I Estland ser man et annet balansepunkt. Der er læreplanene tydeligere og mer styrende for innholdet i undervisningen, mens lærerne har betydelig metodefrihet innenfor disse rammene. Det betyr at læreren har stor profesjonell frihet til å velge hvordan fagstoffet formidles, men ikke nødvendigvis hva som skal læres. Dette gir retning og forutsigbarhet i læringsarbeidet, både for lærere og elever.

Estiske elever møter godt designede og gjennomtenkte oppgaver som bygger grunnleggende ferdigheter og faglig selvtillit. De lærer tidlig at innsats gir resultater, og opplever mestring gjennom et system der progresjon og prestasjon henger sammen. Samtidig er det en form for profesjonell ansvarliggjøring: lærere forventes å følge opp elevenes læring, og skolenes resultater følges tett, både internt og nasjonalt. Denne "accountability"-kulturen innebærer ikke nødvendigvis rangering eller offentlig uthenging, men en tydelig forventning om at lærere skal bidra til elevenes læringsresultater.

Der den norske modellen bygger på høy grad av tillit og profesjonell autonomi, kombinerer den estiske modellen profesjonell frihet med klare rammer, målrettede oppgaver og systematisk oppfølging. Kanskje kan vi lære noe av hverandre: om behovet for fellesskap og støtte i møte med kompleks metodefrihet – og om verdien av å gi lærere rammer som styrker deres profesjonelle dømmekraft, heller enn å hemme den.

7. Resultater: Ikke bare fag – også fremtidstro

Estland ligger helt i toppsjiktet i Europa på PISA. Men det handler ikke bare om fag. Elevene vi møtte snakket like mye om glede, fellesskap og mening.

Skolen tilbyr valgfrie kurs i filosofi, religion, kunst, matlaging og musikk. Lærerne får også undervise i fag de brenner for, og det bidrar til trivsel og at de blir værende. Det handler ikke om å ofre trivsel for prestasjon – men om å skape trivsel gjennom prestasjon.

Hva kan Norge lære?

Når vi analyserer Estlands resultater med utgangspunkt i syv-faktormodellen, ser vi et skoleverk som lykkes fordi alle faktorene – fra kontekst og input til prosesser og resultater – henger sammen og drar i samme retning. I Estland er utdanning et nasjonalt løft som må lykkes, for å kunne overleve som en nasjon uten særlig naturressurser. Lærerne har lavere lønn, færre ressurser og større klasser, men jobber innenfor et system med tydelig faglig retning, stabile strukturer og høye forventninger. Samtidig viser besøket vårt at trivsel, mening og fellesskap ikke ofres – det bygges gjennom mestring og målrettet innsats.

Vi har mye å være stolte av i norsk skole: høy trivsel, sterk relasjonskompetanse og inkludering. Men vi har også noe å lære – særlig om hvordan man kobler frihet med faglig retning og ansvarlighet. Hvis vi ønsker å styrke kvaliteten i skolen og gi alle elever reell mulighet til å strekke seg faglig, kan vi ta med oss tre lærdommer fra Estland:

1. Utdanning må ses som et nasjonalt prosjekt, ikke bare et individuelt ansvar. Når hele samfunnet – elever, lærere, foreldre og myndigheter – står bak en kollektiv forventning om at innsats gir resultater, skapes det en kollektiv kraft som løfter alle. Hvor innlysende det enn kan virke, er faglig læring viktig.

   
   

2. Frihet i skolen må forankres i faglig kompetanse og tydelige rammer. Estland viser at lærere kan ha høy metodefrihet og samtidig jobbe innenfor spesfikke kompetansemål og lokale læreplaner med kunnskapsmål. At skoler har lokale læreplaner oppleves ikke som begrensende. Tvert i mot gir trygghet, retning og mulighet for profesjonell utvikling.

   
   

3. Vi må tørre å stille kritiske spørsmål ved hva reformpedagogikken har gitt oss. De åpne læreplanene, de vide kompetansemålene og den styrkede elevmedvirkningen har gitt lærere og elever mer frihet – men ikke nødvendigvis bedre læringsutbytte. Bør noe justeres? Holder det å heve de faglige standardene, eller må vi i så fall ta høyde for at det utløser en dominoeffekt som påvirker vurderingspraksis, lærerrollen, m.m.?

Skal Norge ta nye steg, trenger vi ikke kopiere Estland. Men vi bør våge å tenke nytt. Vi har en tendens til å tro at mer av det samme gir bedre resultater: Lave læringsresultater? Legg til flere timer. Fortsatt lave resultater? Gjør lærerutdanningen lengre. Hjelper det ikke? Start tidligere med seksåringene. Fungerer det fortsatt ikke? Øk timetallet ytterligere.

Kanskje vi heller bør stoppe opp – og stille de store spørsmålene: Hva vil vi at skolen skal være? Hvilken rolle skal den ha i samfunnet vårt? Skal den først og fremst skape verdensledende teknologer? Eller trygge og sosiale unge mennesker med moderate faglige prestasjoner? Skal alle inkluderes i et felleskap uansett bakgrunn stort sett hele tiden? Eller skal vi i større grad gi rom for at noen får strekke seg langt? Må vi velge? Hvis vi må det - hva ønsker vi å få ut av de utrolig gode ressursene vi har?

Jeg mener vi kan bygge videre på det vi allerede er sterke på: relasjoner, inkludering og fellesskap. Men vi må koble det med noe vi har vært for svake på: faglig ambisjon og struktur. Når det kommer til strukturer, har enkelte tatt til orde for reviderte læreplaner med mer innhold. Jeg tror ikke nødvendigvis det er rett medisin, selv om jeg kan være enig i diagnosen. Frivillige støtteressurser, eller ressurser laget internt på skoler, kan holde lang vei. Eksamen har også vist hvor listen skal ligge i mange fag. La oss frede læreplanen inntil videre.

Kanskje er det på tide å slutte å stille dette som et enten–eller-spørsmål. Kanskje er det på tide å bygge en skole der både hoder og hjerter får vokse. Ikke fordi vi vil ligne på Estland. Men fordi vi vil det beste for våre egne elever.

Hør mer i dagens episode: