Det eneste som kan sammenlignes med et klasserom, er venteværelset på sykehuset rett etter en bombe har gått av
- Steven Higgins
Simon Malenes sitt Haikudikt hvor han skildrer en skoletime, kan beskrive noe av kompleksiteten vi som lærere står ovenfor når vi skal prøve å lære bort noe. Her er et lite utdrag av diktet:
«Dag 1. Vi er i gang her. R kom 7 minutter for sent. B kom 08.30. K er borte. P har ikke bok. M har ikke bok. R og M jobber ikke, sitter på telefon.»
Vi lærere har antageligvis det mest komplekse yrket som finnes. Det er så mange faktorer vi må styre og tilpasse oss samtidig. Thomas Nordahl går så langt som å hevde at de beste lederne i Norge antageligvis er å finne som ledere av elevgrupper i norske klasserom.
Kompleksiteten i klasserommet kan være uhåndterlig, særlig dersom man ikke har noen gode måter å redusere den på. I Malkenes-saken var fritt skolevalg den ytre faktoren som skapte en ekstremt utfordrende jobb på noen Østkant-skoler. Det er ingen tvil om at ytre faktorer påvirker det som skjer i klasserommet. Det kan være klassestørrelse, elevgrunnlag eller andre, fysiske rammefaktorer. Allikevel finnes det fantastiske skoler både i Norge og andre steder, som får til enestående elevresultater. Det får de til på tross av dårlig økonomi, svakt elevgrunnlag, kriminalitet, dopsalg og andre spennende utfordringer.
Selvfølgelig kan ikke de ytre rammefaktorrne være for uhåndterlige. Det var de nok i den tiden da Simon Malkenes leste opp diktet.
Et eksempel på en skole som har klart å få til gode resultater på tross av vanskelige, ytre rammefaktorer, er Akademiet Ypsilon. Daværende rektor Simon Jara og lærerne, snudde skolen fra å være en av lavtpresterende skole, til å bli skolen med fjerde høyest gjennomføring ut fra prosentpoeng (5,3 over forventet resultat) i Oslo og Viken, ifølge Skoleporten.no. Hør gjerne episoden om hvordan han fikk det til. Men hvordan kan man egentlig redusere kompleksiteten?
Enkle, kompliserte og komplekse oppgaver
Ifølge Glouberman og Zimmerman (2002) kan man kan dele inn arbeidsoppgaver i tre nivåer: enkle, kompliserte og komplekse.
En enkel oppgave kan være å følge en oppskrift, for eksempel å sette sammen en Ikea-bokhylle, eller lage et klassekart. En komplisert oppgave kan være å operere en person som svever mellom liv og død ut fra mange faktorer som påvirker om resultatet vil bli vellykket. Det er å oppdra en treåring er en kompleks oppgave, hvor det ikke går å lage noen oppskrift. Når man skal styre et klasserom med svært mange ulike individer, har man en kompleks oppgave.
I følge Grashow, Heifetz og Linsky (2009), er det å løse komplekse oppgaver noe man kan kalle adaptive utfordringer. De hevder at ”Adaptive utfordringer kan bare bli løst
gjennom forandringer i menneskers prioriteringer, oppfatninger, vaner og
lojalitetsbånd” (min oversettelse). Med andre ord krever komplekse situasjoner
høy tilpasningsevne.
Micro-managing-madness eller forandringsagent?
Det å utforske metoder, og det gjøre erfaringer, er essensielt for å kunne bli god på å oppnå gode resultater. Den vanligste feilen som blir gjort av ledere, er å se på adaptive utfordringer som tekniske utfordringer man kan finne enkle løsninger på (Heifets, Grashow og Linsky, 2009). Michael Fullan hevder at mange rektorer nå setter opp rigide ”formler” for hvordan lærerne skal undervise. Dette krever mye tid fra skoleledelsen, og kan utvikle seg til det Fullan kaller for ”micro-managing-madness”. Han argumenterer for at rektor heller skal lede
lærernes læring og utvikling (og skape samarbeidskulturer), være en systemspiller
i utdanningsfeltet og en forandringsagent. (Brain Waves Videoanalogy, 2014).
Det enkleste for en leder, ville naturligvis vært å kjøpe et ferdig program, eller
få laget en ”oppskrift” for hvordan undervisningspraksisen skal være. I følge
forskningen over, kan det se ut som det vil være mer effektivt å la lærerne få
tilgang til forskning, prøve ut nye metoder (og gjøre det riktig!), og reflektere over
erfaringene sine. Da vil lærerne få en forskningsinformert undervisningspraksis.
I et intervju med en podcast om utdanning blir Dr. John Hattie spurt om
han kan gi programlederne en oppskrift for hvordan man bør utforme
undervisningen. Han nekter å komme med noe slikt svar, og responderer (min
oversettelse) ”Jeg bryr meg ikke om hvilke metoder du bruker, så lenge du bruker
noe som virker!” Litt senere i podcasten understreker han at lærere hele tiden må
evaluere sin egen innflytelse. (VrainWaves, 2018). Det betyr altså at det er mange veier til et godt læringsresultat, men at man må bruke noe som (forskning sier at) virker.
Forskningsinformert undervisningspraksis ga økt snitt på 1,2 i karakter
På skolen der jeg jobber har vi ikke alltid veldig gode rammefaktorer. En gang fikk vi inn en klasse med 2,6 i snittkarakter i matematikk fra ungdomsskolen. Gjennom en prosess hvor mattelæreren og jeg fikk analysert situasjonen og fininnstilt den pedagogiske praksisen, klarte mattelæreren å heve snittet i klassen til 3,8 i snittkarakter ved standpunkt, sommeren VG1. Det kommer en episode om dette senere. Under ser du en figur som forklarer innstillingen av den pedagogiske praksisen, noe som reduserte kompleksiteten og ga enestående resultater.
Mitt inntrykk er at mange lærere rundt omkring i Skole-Norge (inntrykk basert på
private samtaler, Facebook-sider som ”Livet bak fasaden i Oslo-skolen” og
meningsutvekslinger på Twitter) opplever i stor grad at de mister autonomi, og at
de blir påtvunget ulike forskningsbaserte metoder og programmer med steg-forsteg-
løsninger ovenfra. Tidvis opplever de at metodene ikke fungerer i deres klasserom,
eller at de ikke får utgjort den positive forskjellen for elevene og samfunnet som de
ønsker. De mister autonomi. Et alternativ til dette kunne vært at lærerne hadde fullstendig
metodefrihet, hvor de bare velger metode helt etter eget forgodtbefinnende.
Det er helt lovlig, men for meg virker litt uansvarlig om læreren (kanskje utvitende) velger en metode som ikke fungerer spesielt bra. En forutsetning er derfor at lærere må være svært bevisste hva forskning sier har høy sannsynlighet for å virke.
Jeg vil derfor argumentere for at det er viktig at lærerne er godt oppdaterte på forskning, og velger metode ut fra forskningsbasert kunnskap om hva som har høy sannsynlighet for å fungere, og deretter tar ansvar for valg av denne metoden. Ikke fordi de skal stå til rette for rektor, men fordi de ønsker å utgjøre en positiv forskjell for elevene.
Lærere har mange metoder i "verktøykassa" si allerede. Utnytter man den samlede kunnskapen på en hvilken som helst skole, har man sannsynligvis en fantastisk bank av gode metoder. Det er et godt sted å starte.
Jeg opplever også at Hatties 2018-liste er et godt oppslagsverk for å bli kjent med hva som funker og hva som funker enda bedre. Den reduserer kompleksitet. Og jeg har et profesjonelt skjønn jeg kan bruke, og da forstå hva jeg bør teste ut og ikke, samt hvordan mye henger sammen. Og når jeg vil sjekke kvaliteten på forskninga går jeg bare på https://www.visiblelearningmetax.com/.
Dersom du fortsatt ønsker påfyll, hør gjerne de neste episodene hvor jeg går gjennom hva forskning sier at fungerer bra for elevenes læring.
Hør også gjerne podcasten om hvorfor det er bra å ha en forskningsinformert undervisningspraksis her: