Har vi lærere nok metoder til å virkelig utnytte metodefriheten?

I episode 2 snakker Thomas Nordahl og jeg litt om metodetvang, metodeansvar og metodefrihet. I diskusjoner om metodefrihet og metodeansvar, lurer jeg på om vi hopper bukk over det faktum at vi lærere ikke har nok metoder å velge mellom?

Jeg er lærer selv, og underviser hver uke. Jeg har en stor verktøykasse med ulike undervisningsmetoder jeg kan benytte i undervisningen, og forsøker å velge riktig metode slik at elevenes læring blir så god som mulig. Jeg har naturligvis også et stort fokus på relasjoner, motivasjon, trivsel, mestring og mye annet, men nå avgrenser jeg meg til selve læringsmetodene. Metoder jeg kan bruke, er for eksempel foraktivering, modellering, think-pair-and-share, 4-hjørner, klasseromsdiskusjoner, resiprok undervisning, jigsaw-metoden, PBL og storyline.

Den siste metoden lærte jeg i lærerutdanninga. De andre har jeg plukket opp underveis, fra kollegaer og andre lærere, eller ved å sette meg inn i kvantitativ forskning og se Youtube-videoer. Jeg har lest mye Hattie. Blitt skikkelig høy i Hattien. Dratt kaniner opp av Hattien. Hattie-Hattie-Hattie-Ho, som Ylvis sier i The Fox. Ok, jeg skal slutte å tulle.

Dersom du fortsatt sitter fast i det han har sagt om klassestørrelser, må du oppdatere deg. Han har nyansert det en rekke ganger. I podcasten "Vrain Waves" fra 2018 sier han til og med at han ikke er så opptatt av hvilke metoder læreren bruker, så lenge læreren bruker noe som virkelig virker, og evaluerer sin egen innflytelse! Det høres ut som han mener metodeansvar er en god vei å gå: Lærere som er bevisste forskning, men som utnytter autonomien til det beste utifra kontekst og elevgruppe.

Det er visse spenninger i Skole-Norge, knyttet til om forskningen er god nok, og verre: Om det i det hele tatt er plass til kvantitativ forskning i pedagogikken. Kvantitativ forskning i skolesammenheng er en relativt ung tradisjon, og all forskning er ikke like god. Men svært mye kvantitativ forskning har topp kvalitet, for eksempel Kollektiv tiltro til egen mestring, som har klart seg strålende gjennom dobbelt-blindede og randomiserte forsøk (se ca 21 minutter ute i videoen).

Da jeg begynte som lærer, var det beste rådet jeg fikk av en erfaren inspektør, at jeg burde prøve ulike metoder og opplegg i undervisningen de første årene. Etter omtrent tre år, ville jeg ha en bank med "gullkorn", og kunne improvisere over disse i etterkant. I følge Kraft og Papay (2014), er det mange lærere (=de fleste) som slutter å utvikle seg nettopp etter tre år. Jeg var i mange år en av de lærerne, men etter hvert vil jeg påstå at grafen begynte å stige igjen. (Legg merke til at noen lærere faktisk har negativ utvikling etter noen år. Jeg kommer tilbake til de som bare fortsetter å stige i et innlegg senere).

Tidvis har jeg møtt svært komplekse utfordringer i klasserommet. Da har ikke mine "gullkorn-opplegg" nådd opp. De har kanskje fungert på de fleste elevene, men ikke tilfredsstillende nok på alle. Nå, etter å ha lest meg opp, vil jeg påstå at jeg både får "hesten" til trauet, og også får den også til å drikke. De siste 12 årene har det forandret seg, nettopp fordi jeg har fått så mange ulike verktøy i verktøykassa. Er det ikke akkurat det lærerprofesjonen handler om; Å få "hesten" til å drikke? Å lære bort noe er jo i stor grad et håndverk?

Det er fort gjort å prate om "dårlige elever" dersom man ikke har nok verktøy i verktøykassa, og i tillegg er utøver av verdens mest komplekse profesjon. Når jeg prater med lærere rundt omkring, og spør detaljerte spørsmål om metodene de bruker, kan samtalen dreie i to retninger. Enten er det åpenbart at læreren har et begrenset antall verktøy i verktøykassa, eller så blir det nerding på høyt nivå. Min påstand er at det ikke er lærerens skyld om hun eller han ikke har et stort repertoar, det er noe man burde fått med seg fra lærerutdanninga. (Det kan virke som om Simen Spurkland har lignende erfaringer.) Etter nylige samtaler med lærerstudenter, får jeg inntrykket av at det fortsatt ikke blir lært bort grunnleggende verktøy som modellering, PBL, direkte instruksjon m. flere. Det kan virke som om det er forventet at man skal finne ut hvilke metoder man kan bruke for å få til f.eks. dybdelæringav seg selv. (Tips: Inquiry-based methods /utforskende metoder).

Så hvor vil jeg? Autonomi hos lærere er nødvendig for å tilpasse undervisningen godt til ulike kontekster og elevgrupper. Men for å ha en metodefrihet, eller et metodeansvar, så må man ha et bredt utvalg av metoder! Jeg stiller spørsmål ved om lærere i Norge har med seg nok verktøy i verktøykassa. Jeg hadde i hvert fall ikke det fra lærerutdanninga. Jeg skulle ønske at vi som profesjon kunne diskutert ulike metoder og deres virkning i enda større grad. Derfor gjør jeg noe med det.

Jeg skal dele en del ulike metoder i noen podcast-episoder som kommer utover våren. Der vil jeg gjerne ha med noen flere representanter fra profesjonen som deler sine beste tips.

Har DU noen knallbra metoder? Skriv det gjerne rett inn i denne padlet-en, som også er lengre ned på siden. Du trenger ikke å bruke lang tid på det, gjør det i så fall av et overskudd. Jeg vil gjerne intervjue de lærerne som kommer med de beste og mest passende tipsene (over telefon/Zoom), og ha de med i podcasten. Hvert intervju vil vare maks i fem minutter.

Enig/Uenig i det jeg skriver? Fyr løs i kommentarfeltet, jeg setter dog pris på en konstruktiv tone. Sammen gjør vi Skole-Norge bedre. Episoden med Thomas Nordahl kommer førstkommende onsdag. Takk!