Søk
  • Øyvind Børven

La eleven styre utviklingssamtalen

Mer mening, mindre arbeid

Snart tid for konferansetimer? Eller utviklingssamtaler som vi kaller det nå. Hva med å skape en bedre løsning for elever og foreldre, som er mer meningsfylt for alle og krever mindre arbeid av deg som lærer? Høres ikke det ganske bra ut?

Konferansetimer, eller utviklingssamtaler som de fleste kaller det, kan oppleves som meningsfulle og berikende, men også som kunstige, anstrengte eller overraskende. Noen ganger opplever læreren at foreldrene er urimelige, mens andre ganger kan foreldrene oppleve at læreren er for krass. Det er mange skjær i sjøen.


En felle jeg vil påstå mange foreldre og lærere går i, er å behandle eleven som et objekt, og ikke et subjekt. Da kan læreren og foreldrene sitte og finne gode løsninger over hodet på barnet, uten å spørre om barnets mening. La oss si at læreren forklarer at barnet har mer å gå på i forhold til skriveferdighetene i engelsk. De ambisiøse foreldrene kommer med forslag til hvordan de kan følge opp dette hjemme. Topp! De har en plan! Eneste problemet er at de ikke har spurt den det gjelder hva vedkommende synes om planen.


Det siste eksempelet er hentet fra virkeligheten. Det var meg på ungdomsskolen. Det fungerte dessverre ikke så bra at moren og faren min fulgte opp engelskskrivinga mi, for de var ikke så mye bedre i engelsk selv. Jeg fikk den samme karakteren som før, selv etter at de hadde gjort sitt beste med å rette teksten! Det som derimot førte til økning i lese- og skriveferdigheter i engelsk, var at jeg var interessert i rap, og rapmusikk, og ønsket å skrive tekster på engelsk. Ved neste korsvei fikk foreldrene mine og jeg mye ros for at engelskprestasjonene mine hadde blitt bedre. Jeg fikk M. Jeg opplevde begge de samtalene som kunstige og "over hodet" mitt. Jeg opplevde de som lite konstruktive, selv om det kanskje ikke var så farlig. Jeg fikk ikke akkurat varige mén, men som lærer har jeg lett etter noe som kan fungere bedre. Det jeg har funnet ut, er at man må behandle eleven som et subjekt, ikke et objekt.

å anerkjenne barn som subjekt betyr å møte den enkelte som et individ som kan forholde seg til seg selv og ikke som objekter som skal påvirkes og formes av voksne. (Berit Bae, 2007)

Hva kan fungere bedre?

På Stangeland skole har kollegiet på ungdomstrinnet utviklet en form for utviklingssamtale som eleven styrer selv. De følger omtrent en slik oppskrift:

  1. De skaper en grunnstruktur elevene kan følge (se under). Elevene må si noe om hvert punkt.

  2. De lar eleven planlegge hva de skal si i utviklinggsamtalen som varer i 20 minutter. Dette setter de av en økt/90 minutter til.

  3. De lar elevene dele hva de har planlagt å si, og gi hverandre tips i samme økta.

  4. Presentasjonsform er frivillig. Noen elever velger å filme seg selv på forhånd, lage lyd eller annet, men de aller fleste elevene pleier å følge strukturen og holde en presentasjon.

  5. Elevene får ikke vurdering på dette.

Nina og Ann-Elin som medvirker i dagens episode forteller at de til stadighet blir overrasket over hvor utrolig bra elevene gjør det. Hør gjerne mer i dagens episode:





3 837 visninger2 kommentarer

Siste innlegg

Se alle