En optimal, forskningsinformert vurderingspraksis
Vi driver på med mye rart i skolen. For eksempel retting. En lærer fortalte at han ikke så sitt nyfødte barn det første året han jobbet som lærer, fordi han var så opptatt med å rette. Ikke vurderingsarbeid, altså. Men retting av noe i elevarbeideet som åpenbart var feil. Jeg lurer på hvor mange norsklærere som opplevd, etter at de har brukt en hel høst- eller påskeferie på å rette tentamensoppgaver, at elevene jubler over de fantastiske tilbakemeldingene fordi det gir dem økt motivasjon? Har det i det hele tatt hendt?
En lærer jeg vet om hadde 1500 vurderinger på ett år. Stabelen var høyere enn en bruskasse. Vedkommende hadde ikke høstferie eller påskeferie, heller ikke noe særlig sosialt liv, hun kom først og gikk sist. På tross av det, virket det som om elevene ikke lærte så mye som man kanskje skulle forvente. Hvorfor ikke? Antageligvis fordi disse metodene ikke var læringsfremmende eller motiverende. Eller i tråd med forskning. Kanskje heller ikke i tråd med forskrift. Allikevel er de relativt vanlige. Tradisjonene på skolene bare er sånn.
Tenk å miste dyrebar fritid med sitt eget barn, fordi man holder på med et vurderingsarbeid som har negativ effekt på elevenes læring. Høres ikke det litt ko-ko ut? Tradisjon som ikke er informert av forskning kan føre til slike situasjoner.
Mange lærere er redde for å få klager. Jeg prøver å få dem til å føle seg tryggere på praksisen sin gjennom dette innlegget.
Hva sier forskningen? Professor Emeritus Per Lauvås stilte opp i episoden om Vurdering i tråd med forskning og forskrift. Han har jobbet med vurdering i en årrekke, og ansees av mange som en legende på feltet. Mest kjent er han kanskje som forfatter av boka "Vurdering i skolen" som blir brukt i mange lærerutdanninger.
En optimal vurderingspraksis
I forbindelse med episoden, utfordret jeg han til å fortelle hvordan en optimal vurderingspraksis bør være lagt opp, og ga han kun fem minutters taletid. Tusen takk for at du tok utfordringer, Per Lauvås!
Ut fra sin enorme kunnskap på feltet, sammenfattet han svaret i fem punkter. Jeg har forkortet dem litt (du kan høre alt han sier i episoden fra 4:20):
Dersom man skal forandre noe i skolen, er vurderingspraksisen det beste stedet å begynne. Det vil gi utrolig gode resultater. Det vil føre til at elevene lærer mer og bedre ved at lærerne skal jobbe mindre.
Forskningen viser entydig at styrking av formativ vurdering gir best resultater.
I øverommet lærer elevene noe nytt og forbedrer seg. I prøverommet skal vise de kompetanse, hvor god man har blitt. Det å også gi masse feedback på sluttprodukter er bortkastet arbeid. Det skal man gjøre i øverommet.
I prøverommet skal det foregå mest mulig, nøytral upartisk faglig begrunnet vurdering, enten den er godkjent/ikke godkjent eller med karakter. Info om vurderingen skal arkiveres, regler og retningslinjer skal følges, og elevens rettigheter skal ivaretas. I øverommet skal lærerne gjøre det som fungerer best, og der er det ikke så mange regler å følge. Der kan man benytte stor grad av egenvurdering, og også satse på en hverandrevurdering, noe ala det Drillo gjorde med landslaget. Han bygde det han kalte en "feedback-kultur i laget".
Per Lauvås hevder at den største kardinalfeilen vi lærere kan gjøre, er å blande øverommet og prøverommet. Det er det minst effektive vurderingsformen, og den som er mest vanlig. For å ta en egen metafor. Dersom man gir en elev en en lav karakter, eks en toer, og deretter kommer med en lang begrunnelse om hvorfor elevene har fått toeren, kan det føles som å først få ett slag, deretter mange tette, presise slag etter hverandre. Øverommet bør lages så stort som mulig, prøverommet bør ikke ta noe særlig plass.
Grensesprengende?
Det Lauvås lister opp, er ganske grensesprengende i forhold til tradisjonene som er på mange skoler. For eksempel tanken om at vi kan forbedre skolen ekstremt mye ved å endre vurderingspraksisen, og det at denne endringen vil føre til mindre arbeid for læreren.
Punkt to, det at vi må gjøre øverommet så stort som mulig, og prøverommet så lite som mulig, er kanskje den beste formative vurderingen vi lærere kan få. Det mest læringsfremmende er motiverende underveisvurdering. Punkt fem tar for seg den største kardinalfeilen vi kan gjøre. Det er å blande sammen prøverommet og øverommet.
Det vanligste lærere gjør er å gi karakter og feedback samtidig. Det er ikke i tråd med forskning, i følge Lauvås. Særlig dersom eleven får en lav karakter. Den lave karakteren kan være ganske hard å bli truffet av. Dersom den lave karakteren i tillegg kommer i ledetog med en fininnstilt kommentar som bekrefter den dårlige karakteren, kan det gjøre ekstremt vondt. Å blande sammen øverommet og prøverommet, det er den største kardinalfeilen vi kan gjøre som lærere. Allikevel er det den vanligste måten å vurdere på i Norge, og verden for øvrig. Det er altså en tidkrevende, og lite effektiv metode. I stedet for bør man heller gi muntlige tilbakemeldinger underveis i prosessen, som en integrert del av praksisen. I tråd med forskning og forskrift, altså. Dersom man på død og liv skal gi summativ vurdering, er det bedre å enten gi karakter eller en tilbakemelding.
Dette var mye info. Mitt forslag er at vi tygger litt på dette sammen. Så tar jeg meg friheten til å gi oss alle en fremovermelding:
La oss gjøre prøverommet så lite som mulig, og øverommet så stort som mulig. Og slutte å blande prøverommet og øverommet.
Basert på arbeid gjort at Per Lauvås, blant annet boka "Vurdering i Skolen" (2018), og intervjuet i podcasten "Et Bedre Skole-Norge", episode 12 med navnet "Vurdering i tråd med forskning og forskrift".