Hva er samskaping?
Samskaping er en form for elevmedvirkning hvor lærere og elever skaper noe nytt sammen, som ikke finnes fra før. Min opplevelse er at formen frigjør en helt utrolig mengde med energi hos alle de involverte. Det gjør at både elever og lærere opplever mer mening og eierskap til prosjektet, undervisningen eller timen man samskaper. Elevene blir handlende subjekter i en kollektiv, meningsfull læringsprosess, fremfor objekter som skal "leveres" en viss mengde pensum de kanskje ikke er interessert i, sånn i utgangspunktet.
Hva kan samskaping føre til?
Tidligere har jeg laget en episode om utforskende undervisning. I podcastpepisoden fortalte vi en praksishistorie hvor elevene skrev et leserinnlegg om hvordan Fredrikstad kunne bli en bedre by for ungdom. Hele 14 leserinnlegg ble publisert på en uke, og ett av dem ble til og med tatt videre til kommunestyret for politisk behandling.
I dagens episode er det en praksishistorie fra uke 36 nå i høst. Uka handlet om å sette seg inn i de ulike partienes politikk ved å spørre politikere om det man lurte på, for deretter å drive valgkamp. Prosessen i forkant var slik at lærerne hadde et utkast til oppgaven som de presenterte for elevene, som elevene deretter justerte, endret og videreutviklet, før oppgaven ble ferdigstilt av lærerne.
Resultatet ble en uke hvor elevene fikk besøk av åtte lokalpolitikere (inkludert to ordførere), kommunikasjonsrådgiveren til Sylvi Listhaug, Jon Jacobsen, politisk redaktør fra Fredrikstad Blad med flere. I begynnelsen av uka hadde elevene en meningsmåling, i slutten av uka hadde de et valg. Det var stor forskjell mellom de to, noe som kan tyde på at mange fikk et tydeligere politisk ståsted i løpet av uka. Hør mer i dagens episode lenger ned.
Kan man forklare hva elevmedvirkning er på en tydelig måte?
"Alle" er opptatt av elevmedvirkning, og de fleste ønsker også å at deres skole scorer godt på elevmedvirkning på elevundersøkelsen. Allikevel er definisjonene mange, og hva man egentlig snakker om kan tidvis bli forvirrende.
En modell for elevmedvirkning
Erlend Dehlin og Mari-Ann Jones (begge ved NTNU) har utarbeidet en modell som gjør at man kan kategorisere ulike typer elevmedvirkning enkelt, og være sikre på at man snakker om det samme. (Se kilde nederst i teksten).
Modellen består av fire kvadranter, og har en individuell vs. kollektiv akse, og en avmakt vs. makt til-akse.
Kvadrant A
I kvadrant A finner vi "den sterke eleven" som er vant til å klare alt selv, og "spille skolespillet". Eleven er motivert av karakterer og fordyper seg individuelt. Ønsker gjerne en elevmedvirkning som gjør at hun eller han kan få enda bedre resultater. Ser på læreren mer eller mindre som en leverandør av kunnskap.
Kvadrant B
Dette er kvadranten man ønsker å tilbringe mye tid i. Her jobber lærere og elever som et kollektiv for å skape et opplegg eller utforme et prosjekt. Læreren kan for eksempel komme med et oppgaveutkast som så blir videreutviklet sammen med elevene, slik du hører i dagens episode.
Kvadrant C
Her er det individuell orientering. Eleven har kanskje overdreven tro på egne evner, og når hun eller han blir skuffet av en lav karakter, starter dramaet. Eleven ikke ønsker å delta, ønsker å finne smutthull i regelverket, kontakter advokat osv.
Kvadrant D
Dette er en av de vanligste formene for elevmedvirkning. Det er en kollektiv motmakts-tilnærming. Elevene samler seg om en sak, for eksempel at det må komme Red Bull i brusmaskinen, og kjemper deretter for sin sak mot lærerne. Det er altså fronter hvor de voksne "ikke skjønner noen ting", mens de voksne kanskje ikke opplever elevenes ønsker som viktige eller realistiske.
Hvordan kan man gjennomføre en samskapingsprosess?
Min erfaring er at man må endre synet på sin egen lærerrolle først. Man mister ikke makt av å involvere elevene, man tilrettelegger for å skape et prosjekt med mer mening og sannsynligvis et høyere læringsutbytte. Min påstand er at samskaping passer særlig godt til prosjekter hvor elever skal utforske. Min erfaring er også at elever som har blitt demotiverte av "skolespillet" blomstrer opp i et slikt opplegg. Jeg er slettes ingen ekspert, men når vi skal ha et tverrfaglig prosjekt på skolen vår, er prosessen omtrent slik:
Man har et drivende spørsmål som elevene skal utforske hele uka, gjerne basert på noe fra Overordnet del. For eksempel "Hvor står du politisk", "Hva vil du bli?", "Hva trenger du å kunne for å være studieforberedt?", "Hvordan kan din by bli Norges beste by for ungdom?" osv.
To eller tre lærere brainstormer, og lager et oppgaveutkast for prosjektet som de har tro på. Deretter presenterer de utkastet for andre faglærere som kan slenge seg på eller ikke. (Det er viktig å skape en naturlig tverrfaglighet, ikke presse inn eks matte når det ikke passer. Man kan eks kompensere med en fagdag senere dersom det er trøbbel med timetall.)
Når utkastet er 50-70 % ferdig kan det presenteres for elevene av de to-tre lærerne som driver prosjektet. Etter at elevene har blitt presentert for utkastet, og stilt spørsmål om de lurer på noe, tar man en IGP (individuell, gruppe, plenum) hvor man løfter opp hva de tenker om oppgaven i plenum. Læreren undersøker hele tiden om han eller hun har forstått hva eleven mener ved å stille kontrollspørsmål om hun/han har forstått det riktig.
De to-tre lærerne tar med seg innspillene og vurderer hva som er viktig å ta med seg og ikke. Alt kan selvfølgelig ikke taes til følge.
Elevene får oppgaven, og får også vite hvorfor noe ikke ble tatt til følge, om de lurer.
Man trenger noen runder for å bli trygg på formen. Etter noen justeringer og evalueringer vil jeg påstå at man kan skape helt fantastiske opplegg, hvor elever lærer mer enn ellers, opplever mer mening og ofte også gjør verden bedre i samme slengen.
Kilde: Dehlin, E. & Jones, M.A. (2021). Ledelse av lærernes profesjonelle
læringsfellesskap i «eleven som subjekt-skolen». I M. Aas & K. Vennebo. Ledelse av profesjonelle fellesskap.
Hør mer i dagens episode: