I dette innlegget skal jeg se nærmere på hvordan en optimal forskningsinformert vurderingspraksis kan være - i praksis. Dette er det fjerde innlegget i serien som begynte med innlegget Vurdering skal ikke varsles. Alle fire innleggene er basert på episoden om vurdering i tråd med forskning og forskrift.
I den nye Stortingsmeldinga (Stortingsmelding 21 - med rett til å fullføre) foreslås det å kutte ned på antall fag. Jeg har stor forståelse for forslaget når jeg tenker på det kontinuerlige vurderingspresset elevene opplever. Det blir ofte tre formelle vurderingssituasjoner i uka i de ti ulike fagene elevene må gjennom på studieforberedende på VGS. Tre formelle vurderingssituasjoner i uka tror jeg er usunt, unødvendig og i strid med forskning og forskrift. Jeg tror vi enten bør kutte ned på antall fag, eller legge om vurderingspraksisen vår i større grad, slik at svært mye av vurderingen faktisk foregår som en integrert del av undervisningen. Noe som er i tråd med forskrift til opplæringslova § 3-10, som for øvrig også sier at all underveisvurdering skal være læringsfremmende.
Jeg tror den vanligste vurderingsformen i Skole-Norge er en blanding av summativ (karakter) og formativ (fremovermelding). I følge forskning, som professor Emeritus Per Lauvås tar opp i intervjuet dette innlegget er basert på, er det en kardinalfeil: Man skal aldri blande "øverommet" med "prøverommet". Drillo tok ikke laguttaket på treninga. Da skulle han ha maksimalt ut av hver spiller. Spillerne fikk heller ikke en lang tilbakemelding etter laguttaket. De forsto selv hva de kunne jobbe videre med, dersom de ikke ble tatt ut.
Mange lærere er bundet til tradisjon, ikke forskning og forskrift. Derfor har jeg prøvd å klargjøre reglene så tydelig som mulig i dette innlegget. Jeg tror det er avgjørende at vi som lærere er selvsikre nok til å gå litt ut av de vante skisporene, samtidig som vi forholder oss til forskning og forskrift (som jeg vil påstå er på linje). Så hvordan kan en forskningsinformert vurderingspraksis se ut i praksis?
En som tør å si noe om det, er Kjell Evensen. Han drifter en fantastisk blogg om vurdering. I intervjuet i episoden "Vurdering i tråd med forskning og forskrift" tar han opp noe av det som bør kjennetegne en god vurderingspraksis. Hør gjerne episoden nederst. Jeg forsøker meg på et kort resymé av slik jeg tolker intervjuet hans herfra og ut.
En god vurderingspraksis - i praksis
I følge Evensen må vurderingspraksisen være gjennomsiktig. Vurderinger må skje i dialog med elevene, de må vite hva som skal bli vurdert. Elevene bør også ha mulighet til å velge form eller uttrykk på vurderinga. For noen kan det være best å skrive, for andre kan det være bedre å lage en video eller lydfil. Det kommer selvfølgelig an på faget, men der det er mulig bør elevene være med å bestemme.
Man må ha lærelyst i fokus, og følge prinsipper for god, læringsfremmende underveisvurdering. Elever skal få vite hva de er gode på, og hva som kan bli bedre. Men læreren må hele tiden bruke sitt profesjonelle skjønn. Noen elever trenger kanskje kun en fremovermelding, andre klarer flere. Andre ganger er ikke eleven i modus, og må kanskje jobbe med mye annet før hun eller han bli klar for å jobbe videre med ditt fag.
Dersom man skal ha en prøve, så bør man bruke den til å kartlegge hvordan du som lærer kan spisse undervisningen enda bedre for å treffe elevene bedre. Eleven bør jobbe med egen prosess i dialog med læreren for å hele tiden vite hvordan hun eller han ligger an.
I tillegg bør ikke vurderingene ta altfor mye tid. Enkelte, erfarne skolefolk jeg har snakket med, har hevdet at vurderingsarbeid bør ta maksimalt 15-20 % av den totale tiden til læreren. Kjell Evensen kommer med et anslag at en lærer bør bruke maks to minutter av 60 til å gi eleven muntlig feedback i timen. Det bør igjen gi eleven nok info til å jobbe ytterligere en time. En stressdempet vurderingspraksis med få eller ingen karakterer, men heller fokusert på elevens læring og mestring, er det Kjell Evensen snakker om.
Det høres ganske smart ut. Jeg tror ikke det nødvendigvis er så vanskelig heller. Selv vil jeg være avhengig av en digital plattform, en "mappe", som for eksempel OneNote hvor eleven gjør arbeidene sine, og som jeg kan følge med. Ikke for å kontrollere som en dommer, men for å jobbe som en trener som skal få maks ut av eleven.
Jeg har selv en lang vei å gå for å få til en bedre vurderingspraksis. Forsøk jeg har gjort til nå med hverandrevurdering, egenvurdering og økt autonomi på innleveringsform for elevene har fungert overraskende bra. Elevene blir mer påkoblet, lærer mer og blir mer motiverte.
Husk at du gjør Norges viktigste jobb. Kidsa er de mest dyrebare ressursene vi har. Ha en fin dag.